Skrevet av Lisbeth van Bergen

Når et menneske blir objektivisert, oppleves det som å bli redusert til bare et objekt eller en ting, i stedet for å bli sett på som et individ med følelser, tanker og verdighet.

Gunn-Berit Olsen har sitt liv og sin bolig på Olavsgården. Hun har mistet sitt selvverd og sin autonomi fordi hun nå må legge seg på samme tidspunkt som et barn i skolepliktig alder.

Forklaringen var at dette først skulle gjelde i en liten periode fordi nattevakten trengtes i en annen etasje. Nå har denne perioden vart i flere uker, og Gunn- Berit er fortvilt. Det ville jeg også blitt, og helt sikkert mange med meg.

Hun har forsøkt å få kontakt med de som kan gjøre noe med dette, men har ikke fått svar.

Det kan være mange forklaringer på hvorfor, men man kan jo gjøre seg noen tanker om årsaken.

For når du har gått over fra å være et selvstendig tenkende menneske med stor selvautonomi, til å bli et hjelpetrengende objekt, er veien kort til tap av respekt.

Kampen for også å opprettholde sin egen selvrespekt og autonomi kan få et menneske til å ta i bruk alle våpen. Gunn-Berit Olsen sier hun har «bantes» og at hun ikke liker seg selv da.

Poenget er at ingen av oss vet hvilke reaksjoner vi vil få om vi kommer i lignede situasjoner.

Jeg tror de fleste av oss vil tviholde på vår egen integritet og selvaktelse, koste hva det koste vil.

Og for mange koster det.

– Det er selvfølgelig leit at noen opplever at vi ikke gir en god nok tjeneste, men vi er alltid i dialog med beboerne om dette, også pårørende når det er naturlig, sier sjef for heldøgns omsorg Baard Haugen til avisen.

Nok en objektivisering. Hun heter ikke «noen». Hun heter Gunn-Berit Olsen, og det er hun som klager på denne behandlingen.

At språket er blitt så til de grader byråkratisert og kaldt innenfor helse og omsorg, sier ikke bare noe om hvordan Haugen tar avstand, det sier i grunnen noe om oss alle.

Å bekjempe objektivisering innebærer å fremme respekt, empati og anerkjennelse av en persons menneskelighet og unikhet, uavhengig av ytre egenskaper.

Det er å se og behandle hverandre som hele individer med levde liv og opplevelser. Men det er den kampen vi alle er i ferd med å tape. Og det er den kampen Gunn-Berit Olsen kjenner så inderlig hardt på.

For meg er Gunn-Berit Olsen en spydspiss. Hun tar en for laget, og illustrerer det vi alle kan komme til å oppleve. Vi er en ganske stor gjeng som står og banker på helsevesenets port. De store fødselskullene etter krigen. Og det kommer stadig tydeligere frem at helsevesenet ikke er rigget for oss.

Gunn -Berit Olsen peker på noe som er viktig.

Og man bør høre godt etter.

Uansett så heier jeg på Gunn-Berit. Og det er det mange som gjør.