Av: Trond Heide Henningsen
Vi hører stadig vekk i media om ungdommer med dårlig oppførsel eller andre utfordringer i møte med den yngre garde. Jeg skal ikke på noen måte bagatellisere det som skjer i samfunnet og at det er utfordringer er det liten tvil om. Men det er fort gjort å glemme den store andelen barn og unge med svært gode odds for en strålende oppførselskarakter. Og de er det mange av. Ja faktisk de aller fleste.
Jeg møter dem i bussen hver eneste dag. Et fantastisk knippe ungdommer. Jeg har med meg dagdrømmeren, den sjenerte, den utadvendte, skravlebøtta, den introverte, den livsglade og den triste. Ja hele spekteret av samfunnsborgere komprimert inn i et aldersspenn fra 1. til 10. Klasse. I løpet av de 6 årene jeg har kjørt den samme ruta har jeg nok fraktet godt over 100 elever på skolen. Men felles for dem alle, absolutt alle, er at jeg bare har gode minner å se tilbake på. De skulle bare visst hvor tomt det ble på bussen den dagen de forlot til sin siste skoledag i grunnskolen. Og hvor godt det er å vite at mange fortsatt skal være med noen år til.
Å være voksen i dagens samfunn gir en viss grad av makt. Det er en maktposisjon vi står fritt til å forvalte. Jeg møter stadig vekk på situasjoner der jeg kunne gjort en dårlig dag verre for en av mine passasjerer. Når jeg må vente noen sekunder på de som kommer løpende for å rekke bussen, kunne jeg valgt å strekke dem opp for at de er for sene, eller bare kjørt. Men det gir en mye bedre stemning å spørre hva de trener til, siden de starter dagen med å løpe. Nå er det noen som trener veldig mye om morgenen, ja nesten hver dag, men det er en annen historie. Jeg er ofte den første de møter om morgenen, da kan jeg ikke starte dagen med å ødelegge den.
Det vi fort glemmer er at maktposisjoner går i arv, og vi har dem til låns. Den passasjeren jeg strekker opp for å komme for sent, eller for å ha glemt busskortet, kan fort være den som skal operere meg for hjerteinfarkt om 15 år. Eller sørge for at jeg får et godt opphold på helseinstitusjonen jeg er lagt inn på. Da blir det dumt å sitte der og skjemmes for at jeg ikke oppførte meg når de tok bussen, og at de som profesjonelle helsearbeidere behandler meg respekt selv om jeg ikke fortjener det.
Jeg kan kjøre rundt på statsministeren hver eneste dag uten å vite det, eller jeg kan ha kjørt den som løser kreftgåten til sin første skoledag. Bussen min er full av fremtidshåp. Alle samfunnsfunksjoner skal fylles med arbeidstakere, da er det viktig at vi som voksne gir dem et best mulig grunnlag, ser dem og tror på dem. Også de vi leser om i avisen. Slik at de står ut løpet alle sammen.
Jeg synes vi skal heie på ungdommene. Det fortjener de. Og dersom passasjerene jeg kjører på hver eneste dag er de som skal styre og bygge landet i fremtiden, er jeg ikke det minste bekymret. Det kommer til å gå strålende.