Skrevet av Johan Lyngstad fra Lavangen.

Vi lever i dag i en verden som på flere vesentlige måter er svært forskjellig fra før. Det begynte med noe som var en følge av krigen som Hitler startet med de nærmeste landene til hans eget land. Det førte med seg vansker med å få kjøpt alle de matvarer som vi var blitt vant til å kjøpe på butikken. Bøndene også her nord var i løpet av 1930-årene blitt vant til å kjøpe matvarer som tidligere var høstet på egen gård, nå var enklere å sikre seg dette fra butikken. Dette ble ved krigsutbruddet i 1940 ikke mulig å føre videre. Det førte igjen til at treskeverkene igjen måtte reise rundt for å treske korn på gårdene rundt om i bygda.

Jeg var født 1. mai 1935 og som alle barn i den alderen fulgte jeg nøye med på det som foregikk. I hemmelighet for tyskerne fikk kjøpmannen i byen levert noe kjøtt direkte fra bonden + poteter og grønnsaker. Dette selv om tyskerne prøvde seg med sterk kontroll.

I byene hadde kvinner bedre tid til rådighet enn kvinnene ute på landsbygda. Der hadde kvinnene også ansvaret for pass og stell både av husdyr og barn, og hadde derfor tid både til å ta seg tilleggsarbeid fra andre og skaffe seg arbeidskunnskaper.

Men etter krigen lot våre sentrale politikere seg begeistre av hvordan andre land i Europa la til rette for industriarbeidsplasser også for kvinner. Men hvordan få kvinner til å bytte fra sin tilværelse som husmor og hustru og i stedet ta seg utdannelse og praktisk læring for å ta arbeid i industrien? Jo, de gjorde det enkelt ved å gi kondemneringstilskudd til de små og mellomstore fiskebåtene særlig langs den nordnorske kysten. Vel vitende om at gardsbrukene de delte med sin kone var for små til å fø hele familien.

Det førte til at hele familiene måtte forlate heimen sin og flytte til en by med tilgjengelige arbeidsplasser. Det er den største nedbyggingen av den landfaste bosettinga i særlig i den nordlige delen av Nordland og Troms som har skjedd. Bare eldre mennesker ble igjen, og videre gårdsbruk «var en saga blott». Familiene som kom flyttende til de aktuelle storbyene som var vant til åpenhet og nærhet til nabolaget følte seg isolert og innestengt. Avstanden til deres tidligere naboer var for stor til at videre vennskap kunne vedlikeholdes. Overfladisk kontakt på sin nye heimplass var en dårlig løsning. Nærkontakt og ansvar for barnas vekst og utvikling var ikke mulig på samme måte som før. Nå ble det barnehage, skole og ulike fritidstilbud som i virkeligheten må ta ansvaret for barnas vekst og utvikling.

Dette som skjedde særlig her i nord av landet som følge av den nevnte folkeforflytningen, var rett og slett en tragedie for bosettinga i vår landsdel her nord. Bosettinga består for største delen av eldre mennesker som lever av trygd og som alle har barn som stort sett har bosatt seg i storbyer lengre sør i landet. Den nedgangen i folketallet fører også med mange negative effekter. Det har gitt støtet til å flytte arbeidstilbud der det bor flest arbeidsføre mennesker, videre flytting av både utdanningstilbud og ulike tilbud innen helse og omsorg til byene og større folkesamlingssteder. Vi som bor her i ytterkanten av vårt herlige land, merker godt hvordan stadig nye tilbud blir hentet inn til mere sentrale strøk. Dette er stadige bevis på at våre sentrale politikere ikke er skikket til å påta seg ansvaret som følger med når de skal ansvaret for at hele det folket som bor i landet vårt skal ha de samme mulighetene til å leve et trygt og godt liv i hele vårt langstrakte land.

Men det verste som har skjedd i denne delen av vår tragiske utvikling av landet vårt, er den endring som har skjedd når det gjelder omsorgen av våre barn. Den er i dag organisert slik at bare de aller sterkeste foreldrene har mulighet til gi sine barn noe som kan komme i nærheten av det å ha omsorg for sine barn. I dag er det slik at begge foreldre er i fulle stillinger i sitt yrke. Dette med en helt kort fødselspermisjon fordelt mellom mor og far. Så var tiden der for barnehage, så skole. Normalt finner vi hos foreldre med barn følgende barnefordeling: Om morgenen i skoleåret finner vi hos de fleste flg. fordeling. Noen barn som går i barnehagen, noen som går på grunnskolen, og noen som går på vg.skole. Foreldrene har hver sin korte barnefødselspermisjon. Når den er over må disse barna i barnehage. Når de kommer heim fra barnehagen kan de en kort tid leke med egne leker på gulvet heime. Men så er det leggetid. Deres litt større søsken blir hentet heim til middag, men så igjen blir de fraktet bort til ulike fritidstilbud. Der blir de igjen hentet heim, men da for å gjøre lekser. Så venter senga for å være klar for neste dag.

Vel, det høres ganske greit ut, men er det virkelig så greit? Nei, det er det ikke. Naboskap skal være slik, sa en nabo. Dessverre er det ikke slik i dag. Vi må bare innrømme at flerbofellesskapet vi har i dag er for tett til at vi igjen kan oppleve en slikt nabofellesskap vi hadde før i tiden. Nå er vi for sliten etter en lang dag på hver vår arbeidsplass, så da får vi kanskje nøye oss med arbeidet med å bringe barna til og fra de ulike organiserte tiltakene og være takknemlig for det. En ordning som førte ansvaret for å lære våre barn riktig oppførsel både til egen familie og til andre barn og voksne over til barnehage, skole og ulike fritidstilbud. Ordningen har ikke hatt den effekten som nok var tenkt, eller snarere tvert imot. For 5 år siden ble det gitt uttrykk for at frislippet fra heimen til de unge selv og frivillige organisasjoner hadde gitt negative utslag. Nå var ungdomsgruppen over 15 år den aldersgruppen med høyest deltakelse i både uartig oppførsel og direkte ulovlige handlinger. Senere tall viser at nå er det aldersgruppen under 15 år som nå viser seg som verstinger. Men det er besnærende å tenke på at det kanskje kunne være bedre at vi i stedet gikk litt tilbake til fortiden og igjen lot foreldrene være hovedansvarlig for sin barns oppdragelse. Jeg ber om at foreldrene tar dette opp til en ansvarlig debatt.